KØNNBANN

I går var Rutur-hunden og jeg utpå jordet. Vi hadde en liten firkant med havre som treske-sjefen ikke hadde skåret enda. Grunnen til det, er at småfuglene skal få sitt når vinter’n kommer – og for at vi skal pynte litt til jul. Jeg snakker om “kønnbann” – de nyttige og dekorative kønn-produktene som de aller fleste av oss henger opp utendørs når jula nærmer seg.

Med nyslipt sigd traska vi ut på jordet. Rutur-hunden snuste fornøyd rundt omkring, før han la seg godt til rette og nøt sola og utsikten.

Etter halvannen times intens skjæring og to små kuttskader i hånda (den nyslipte sigda virka veldig godt!), var jeg klar for å lage “bindil”. Bindil er det som binder kønnet sammen til “bann” (bunter), og lages ved å tvinne halmstrå til et “tau”, som man så slår rundt en passe stor bunt med havre-aks.

Det ble mange kønnbann, og vi måtte kjøre i to omganger for å få alle ned på garden. Vi bar kønnbanna opp på kjøringa i låven, hvor de nå henger fritt og luftig på en stige, som igjen henger i tau ned fra taket. Her skal ikke noen mus få napp, nei!

De to store, buskete og fint kønnbanna til høyre, tilhører 1. og 2. klasse på Disi-skolen! De var her tidligere i høst og skar seg fine kønnbann som skal henges opp på skolen til advent.

Vist 148 ganger. Følges av 2 personer.

Kommentarer

Koselig lesestoff,og imponerende at unge mennesker har holdt denne kunnskapen ved like! Det var slik skuronna gikk for seg i min bandom. Vi hadde en ganske stor kornåker, og hele slekta deltok i arbeidet med sigd som eneste redskap. Tungt for ryggen! Pappa “stakket” kornbanda på en høy staur, der de hang til de var tørre. Håpet var at været holdt seg, slikt at ikke kornet råtnet eller ble skadet av for mye regn.

Takk for hyggelig kommentar! (Særlig det med “unge mennesker” tar jeg til meg ;0)!) Ja det er viktig å holde historien og kulturen i hevd, og fint å få til det parallelt med moderne gardsdrift!

Annonse