Viser arkivet for september, 2014

KØNNBANN

I går var Rutur-hunden og jeg utpå jordet. Vi hadde en liten firkant med havre som treske-sjefen ikke hadde skåret enda. Grunnen til det, er at småfuglene skal få sitt når vinter’n kommer – og for at vi skal pynte litt til jul. Jeg snakker om “kønnbann” – de nyttige og dekorative kønn-produktene som de aller fleste av oss henger opp utendørs når jula nærmer seg.

Med nyslipt sigd traska vi ut på jordet. Rutur-hunden snuste fornøyd rundt omkring, før han la seg godt til rette og nøt sola og utsikten.

Etter halvannen times intens skjæring og to små kuttskader i hånda (den nyslipte sigda virka veldig godt!), var jeg klar for å lage “bindil”. Bindil er det som binder kønnet sammen til “bann” (bunter), og lages ved å tvinne halmstrå til et “tau”, som man så slår rundt en passe stor bunt med havre-aks.

Det ble mange kønnbann, og vi måtte kjøre i to omganger for å få alle ned på garden. Vi bar kønnbanna opp på kjøringa i låven, hvor de nå henger fritt og luftig på en stige, som igjen henger i tau ned fra taket. Her skal ikke noen mus få napp, nei!

De to store, buskete og fint kønnbanna til høyre, tilhører 1. og 2. klasse på Disi-skolen! De var her tidligere i høst og skar seg fine kønnbann som skal henges opp på skolen til advent.

Og så var det bare fem igjen...

Huff og huff. Vi har hatt besøk av hønsehauken – igjen. Jeg som hadde laget fugleskremsel og alt.

Hauken tok ei av Klukki-hønene i fjor. Vi hadde fem høner som var helt like, og som det nesten er umulig å se forskjell på, så de har vært Klukki 1, 2 3, 4, og 5. Nå er det bare 1, 2 og 3 igjen. For et par uker siden så vi en hauk som svevde over garden, og jeg forta meg å snekre sammen et fugleskremsel. “Det gjør nok susen”, var vi enige om i heimen. Men det stemte tydeligvis ikke. For da jeg kom hjem i formiddag, hørte jeg hese skrik fra en av Klukki’ene. Da jeg kom helt borttil hønsegården, flaksa det opp noe stort og beige-brunt; hauken! Den hadde et herremåltid inne i hønsegården! For der lå den ene Klukki-høna, helt død og delvis fortært av en sulten hauk. Med de andre hønene som sjokkskadde vitner. Prilla og en Klukki sto ute, helt forstenet. Pip og to Klukki’er lå inne i verpekassa, lett skjelvende. Vi lokka med kønn og eple, med det resultat at alle hønene stua seg sammen i to verpekasser. Det tar nok litt tid før de kommer seg over sjokket. Heretter får de bare gå i den lille hønsegården, med helt tett tak og hvor de er trygge. Så får de heller skue utover grønt gras, trær og busker, røde epler, og annet fristende fra sitt trygge skjulested.

Livet på landsbygda har sine små og store utfordringer!