Dette livet...

Vi har ruga ut egne kyllinger! Det er veldig stas.

Det ser litt fabrikk-aktig ut (hvilket det jo er og).

Veien fra egg til ferdig kylling er ikke bare-bare: Ruge-eggene skal ha riktig temperatur og luftfuktighet, de skal snus et par ganger daglig (men ikke de tre første dagene, og ikke de to siste), og de bør jo være friske og fine i utgangspunktet. Og de må være befrukta av en hane. Vi fant ut at vi får bare prøve, og la inn 22 egg fra hønene våre. Etter den åttende rugedagen, lyste vi på eggene, og fant ut at det var liv i 20 av dem. Dette lovte godt!

Her ses embryoet og blodårene tydelig, og det er slik det skal være.

Vi har lest litt om ruging, og har hele tiden fått en oppfatning av at eggene skal ligge til ruging i nøyaktig 21 dager, og så klekkes de. Det viste seg å stemme i ett av tilfellene hos oss. De andre ble født litt etter litt, omtrent med en dags mellomrom. Ikke vet vi hva det skyldes.

Førstemann ut, etter 21 dager i rugemaskina. Sliten og våt.

Her er samme kylling, etter å ha tørka og hvilt seg i rugemaskina. Hellandussen for et lite, fantastisk nusselig nøste.

Fuglehunden Rutur har hatt veldig travle dager. Kyllingen begynner å pipe høyt og tydelig inne i egget, før den starter å hakke seg ut. Veldig vanskelig for en hund å forstå dette her. I begynnelsen måtte Rutur-hunden vente på behørig avstand:

Mens nå er han med inn på vaskerommet og betrakter de små nøstene:

Men dette livet…

Naturen er rå og brutal. To av kyllingene var litt forkomne. Den ene var svak i beinet og vingen på den ene siden, den andre var bare liten og forsiktig. De andre kyllingene viste ingen nåde – de tråkket på dem, hakka litt, og vi tok de ut og hadde de i en eske for seg selv. Der fikk de ekstra varme og ro, for kanskje trengte de bare litt ekstra tid å komme seg på? Men disse var for svake, og døde rett og slett.

Enden på visa, nå som rugemaskina er slått av og pakka bort for denne gang, er at vi har fått fem fine, friske kyllinger.

Enn så lenge bor de i en pappeske på vaskerommet, men etter hvert skal de ut i “barneavdelingen” i hønehuset.

Sommerskole på Søndre Disen

Bli med på sommerskole hos oss!
Uke 32 (8. – 12. august)
Mandag – fredag kl. 9.00 – 15.00

Vi skal gjøre sporty eksperimenter, lage eksplosjon med bakepulver og leke med energi. Tror du vi klarer å slippe ett egg fra en meters høyde, uten at det knuser?

Bli med ut på jordet og inn i skogen, ta en runde i klatrejungelen, vær med i observasjonsløypa!
Gjennom en lærerik og artig ferieuke får du oppleve dette og mer til. Alle som melder seg på får eget aktivitetshefte, og egenproduserte godsaker med seg hjem!

Sommerskolen er for elever som skal opp i 2., 3., 4., 5., 6. og 7. trinn til høsten, og går over en uke. Vi er for det meste ute, så ta med klær etter vær, drikkeflaske, liten matpakke og skiftetøy.

Pris kr. 1250,-
Prisen inkluderer blant annet pedagogisk tilrettelagt opplegg, forsikring, matservering og aktivitetshefte. Bindende påmelding innen 31. mai til cgdahl@online.no / 95749752.

Godt nytt år!

Her er Mettestua, pyntet for det nye året!

Helt på tampen før jula satte inn, fikk vi tettet tak, vinduer og dører, og sopt rent for sagflis og andre bygge-rester inne i stua. Nå kan stua stå tørt og greit vinteren igjennom, slik at tømmeret får “satt seg”.

Slik ser det ut fra låvebrua.

Planen videre er å få på ordentlig teglsteins-tak, og reparere og rekonstruere dører og vinduer. Vi skal også lage trapp og svalgang. Svalgangen skal lages med erstatningsvirke, og hogging til dette er planlagt nå i vinter. Det blir spennende å se hvor mye vi får gjort i det nye året som ligger foran oss!

Mettestua vokser

Gjenreisingen av Mettestua går tilsynelatende litt i rykk og napp. En dag kan det stables både ett og to omfar, og da ser vi stor forandring. En annen dag kan omtrent all tida gå med til å tilpasse en eller to stokker. Da ser vi tilsynelatende ikke så stor forskjell, selv om det er mye jobb som er gjort.

Det er fint å se hvor pen Mettestua egentlig er. Vårt forhold til denne bua er jo stort sett stabling og flytting! Vi har vært og sett den lagra i stabel på “tomta” på Norsk Folkemuseum (der de lagrer uoppførte bygninger) ved flere anledninger. Da har vi stått inne på museumsdelen, og lurt på om vi ville lykkes med en tilbakeføringsprosess. Siden i høst har vi hatt den i diverse stabler på Sø-Disi, og prøvelagt golv og sett på stokker for å få en oversikt over tilstanden til stokkene. Etter sommerferien har vi funnet frem stokker fra stablene for å ha klart til tømreren og lærlingen hver dag. Så det å se disse stokkene ta form, og bli ei så flott bu, det er veldig stas.

Her er bilde fra seinhøsten i fjor, da vi prøvela golvet i de to rommene oppe. Golvet i det minste rommet var brukbart, men i det andre rommet var stokkene ødelagt. Så vi har ordna erstatningsvirke, og så får tømreren og lærlingen en tilpasningsjobb på hele dette golvet.

Dette er inne i det minste rommet nede. Takhøyden er slik at vi akkurat kan stå oppreist. Men egentlig lå i hvert fall den nederste stokken nede i bakken, slik at det var opprinnelig nokså lav takhøyde i første etasje. Vi har støpt plate som stokkene ligger på, og får slik sett en fin takhøyde.

Det er spennende å se hvordan Mettestua skal gli inn og bli en del av tunet hos oss!

Mettestua - gjenreising

Nå har vi starta gjenreisinga av Mettestua. En tømrer og en lærling har hold på i sju arbeidsdager nå, og jammen går det fremover – eller oppover!

Nå kommer erstatningsvirket som vi hogde, barka og skar i vinter godt med! I og med at noe av tømmeret har blitt skada under lagringa på Folkemuseet, er det ikke slik at skaden på tømmeret er konsentrert til ett område på bygningen. Det er litt her og der. Og allerede er det en skjønn forening av det opprinnelige tømmeret, erstatningsvirke som har blitt laga på Folkemuseet på slutten av 1940-tallet (tror vi), og vårt erstatningsvirke fra dagens dato.

Det er husbonden og jeg som finner frem stokkene og legger de klare til tømreren og lærlingen hans. Å begynne å leite vilkårlig i dette her, virker nokså håpløst. Blant annet av den grunn er jobben de gjorde på Folkemuseet før vi fikk Mettestua tilbakeført, helt uvurderlig. Der prøvestabla de Mettestua, og merka alle stokkene. Faktisk er det nøyaktig ett år siden vi var på besøk der og bivånet arbeidet!

I løpet av vinteren har noe av tusj-merkinga på de små trebitene blitt borte – - – da er det bra å ha den gamle merkinga å støtte seg på!

Forvelle grønnsaker

Av og til spruter grønnsakene på jordet – sånn føles det i hvert fall. Om det er for mye grønnsaker, eller for lite kunder i “Henger’n til Hagen”, det vet ikke jeg. Men når disse grønnsakene spruter i vei utpå jordet, må de høstes. Og de må jo brukes! Det er grenser for hvor mye en familie på fire, pluss noen høner, kan spise. Og her er det den glimrende geskjeften FORVELLING kommer inn i bildet.

Forvelling er å gi grønnsakene et raskt oppkok, deretter rask avkjøling, for så å fryse det ned. På den måten beholder vi det meste av grønnsakenes næring, farge, konsistens og aroma. Men mye av enzymene blir ødelagt ved forvelling, samt ved steking og koking. Så en viss mengde ubehandlede grønnsaker er det alltid bra å få i seg, så lenge disse finnes ferske på markedet, vel og merke. Flere undersøkelser har vist at råvarer som blir frosset kort tid etter innhøsting, kan ha like høy antioksidantaktivitet som lagrede ferskvarer!

Det er viktig å vaske grønnsakene først. Dersom grønnsakene legges i saltvann et kvarters tid, kryper eventuelle “gjestespisere” ut! Blomkål, brokkoli og romanesco deler jeg i buketter, gulrøtter skjærer jeg i skiver. Så gir jeg det et oppkok og lar de koke i 2-3 minutter (lengden varierer litt etter hvilken grønnsak det er). Deretter er det rask avkjøling i isvann!

Og voila! Fiks ferdig, sunne, fin-fine grønnsaker som vi kan kose oss med utover vinteren!

Sylta gresskar fra Sø-Disi - - - på lørdagspizzaen!

Lørdag er lik pizza på Sø-Disi. Vi pleier å lage taco-pizza med rester fra fredags-taco’n, og “Three-cheese-pizza” med diverse oster vi har tilgjengelig – ofte blir det både tre og fire ulike på en pizza. Dagens lørdagspizza har en ny vri:

I onna hører vi mye på radioen mens vi sitter i hver vår traktor, både S og jeg. Og i år hørte vi begge noe vi festa oss ved på P1; nemlig at det er godt å bruke sylta gresskar på pizza med blåmuggost. Det har vi aldri prøvd før – og aldri tenkt på før. Og sylta gresskar har vi jo! Sjøldyrka og sjølsylta.

Lurer du på hvordan det smakte? Deilig! Virkelig. Har du lyst til å prøve sjøl? Om noen måneder er det ny runde med sylting av gresskar på Sø-Disi, og da er det mulig å kjøpe det her, i gardsbutikken vår “Henger’n til Hagen”!

Grunnarbeidet til Mettestua

Rett etter påske satte vi i gang med grunnarbeidet til Mettestua. Det var en god følelse, og vi starta med friskt mot! Men ting blir ikke alltid som man tror eller regner med eller håper på…

Slik så det ut før graving:

Og her ligger det to store hauger – en med matjord og en med sand. Det er sand og atter sand under laget med matjord. Og graveren vår måtte ganske dypt ned for å få god nok høyde i kjelleren.

Men så fikk vi to overraskelser. Og de var ikke spesielt hyggelige.

Den første overraskelsen var at vi ikke fikk innvilga støtte fra Norsk Kulturminnefond. Vi var så godt som helt sikre på at vi skulle få støtte derfra, etter å ha utbedra det de mente var mangler i søknaden vår i fjor. Men i år var det dukket opp nye momenter, og da forstår vi det slik at dette ikke er et prosjekt de ønsker å støtte. Vi måtte stikke fingeren i jorda vi nettopp hadde fått gravd opp, for en liten realitetsorientering. Og da fikk vi overraskelse nummer to. I det store hullet som var gravd opp, der hvor kjelleren skulle komme, var det fullt av vann. Det er jo ikke vann der hvor den gamle kjelleren er, bare noen meter unna? Og dybden er den samme på begge kjellerne. Vannets veger er virkelig uransakelige.

Vi stakk fingeren opp av jorda, gikk inn på kjøkkenet og lagde en god kopp kaffe. Vi tok frem kalkulator og bilder og sunn fornuft. Vi tenkte og diskuterte frem og tilbake. Vann i kjelleren vil være nok en ting å passe på og bekymre seg over. Ekstra dyrt vil det bli. Hvor stort behov har vi for kjelleren? Hvor stort tap vil det være å kutte den ut?

Ser du det? Vi endte opp med en ringmur med betongfyll inni. Altså ikke kjeller. Mettestua vil stå svært trygt og stødig på dette fundamentet, uten at vi må engste oss for vann i kjelleren. Øllet vi (kanskje) skal brygge kan vi lagre i en annen kjeller, det samme med glassene med sylta gresskar. Og kanskje kan vi merke opp en liksom-kjellerlem på gulvet, slik det var der før?

Det er en lærerik prosess, på både godt og vondt. Heldigvis har vi med oss sindige odølinger, fra både Nord- og Sør-Odal. Graveren vår tok med seg en ekstra kaffekopp og sukkerbit inn i graver’n sin, og fylte igjen det meste av hullet han hadde gravd opp dagen før. Ikke noe problem. Tømreren som skal lafte opp Mettestua fikk oss til å føle at dette var helt riktig og absolutt nødvendig, når ting er som de er. Og vi er ganske fornøyde. Nå er fundamentet her, på plass! Og fortsettelse følger.

Twenty-eight down, seven to go...

I vinterferien ble det tid til et par halve arbeidsdager i skogen. Det gjorde susen, gitt! Nå har vi barka 28 lange og korte stokker, og har bare (?) sju lange igjen.

Vi erfarte at det er MYE lettere å barke tømmeret når det er mildt i været. Barken slipper lettere da, og ikke minst slipper vi å hakke oss gjennom centimetere med snø og is før vi endelig når inn til barken!

Med oss i skogen var så klart Rutur-hunden, som viser seg å være en racer på å balansere på glatte, nybarka tømmerstokker. Jentene våre er også med, og i tillegg til å være bål-sjefer, leke-sjefer, grille-og-sette-fyr-på-marshmellows-sjefer, er de også to klatremus. Hjelpes meg. Du ser dem som to prikker inni, oppi grana!

Barking av erstatningsvirke

Det er en helt vanlig onsdag, tidlig i januar. Vi er i skogen. Like før jul har SB-skog høggi tømmer for oss. Både slip, plank og ikke minst erstatningsvirke til Kjellerbua. Sola titter frem over tretoppene. Skogen er stille, og stokkene har fått et lag med snø over seg. Vi har vært oppi her etter snøfallet og brøyta, slik at tømmerbilen kommer til for å laste og kjøre tømmeret ut av skogen.

Snuplassen ved denne teigen. Her har vi hvilebrakke også. Sverre og Rutur-hunden gjør seg klare for dagens økt.

Vi skal gå i gang med å barke tømmerstokkene som skal brukes som erstatningsvirke på Kjellerbua. Slik får tømmeret tørke noen måneder, før tømreren skal i gang med å telgje til stokkene slik at de passer inn som erstatning for det som er ødelagt på Kjellerbua.

Sverre er i full gang med å barke stokkene.

Verken Sverre eller jeg har gjort dette før. Vi har tatt med litt forskjellig barke-utstyr; to ulike barkespader, og en god, gammel bandkniv. Vi prøver oss frem litt, og vi finner raskt hvert vårt favorittredskap: Sverre bruker den gamle barkespaden vi hadde, og jeg bandkniven.

Med bandkniven får jeg godt tak mellom barken og treet, og drar kniven mot meg med lange og seige drag. Vi erfarer raskt at det er lurt å holde et jevnt lavt tempo, for dette arbeidet er temmelig slitsomt, i hvert fall for to amatører!

Etter en liten times arbeid, er vi varme, litt slitne i armer og rygg, og enige om at vi må ha litt “bensin”. Jeg går for å ordne i stand litt godsaker i “stua” vår:

Og så, etter en liten pause, enda mer barking, og huggal prat mens vi driver på, er første stokk ferdig barka:

Første stokken, ferdig barka, og klar til å bli rulla over på andre siden av vegen. Tungt, og realt arbeid.

Etter nok en times arbeid, går jeg over til “catering-businessen” igjen. Denne gangen er det egg fra hønene våre og bacon som står på menyen. Det smaker fortreffelig inne i brakka!

Når vi gir oss i ett-tida, har vi barka ferdig fire-fem stokker. Vi synes sjøl at dette har gått over all forventning, og ser lyst på fremdriften videre. Håper optimismen varer; vi skal barke om lag førti stokker, og vi har ikke starta på de lengste enda. Som denne, for eksempel:

Dette er yngstedatteren vår, balanserende på en stokk som skal bli takås (bærebjelke i taket) på Kjellerbua.

Til slutt viser jeg et bilde som du kan studerer litt nøye, om du vil. Ser du godt etter, ser du kanskje at det er ganske stor forskjell på hvor fort dette treet har vokst.

Sverre forteller at furua i denne teigen omtrent stoppa og vokse på slutten av 1990-tallet. Derfor gjødsla han skogen i 1999, og effekten sees tydelig på årringene på dette treet. Jeg starter en argumentasjonsrekke om saktevoksende tømmer, og hvor bra jeg har hørt at det er til vår bruk, men blir avbrutt av Sverre. Det er forskjell på skogsdrift før og nå. Og det er forskjell på trærne før og nå. Jeg skal ikke argumentere mer på det. Og jeg vet jo ikke så mye om det heller. Men gammalt tømmer er virkelig tettere enn det vi får i dag. Og således kjempe-kjempe-solid. Men erstatningsvirket vi barker nå holder nok det også, i massevis. Og nå trekker vi bare pusten, og gjør oss klare til å gå løs på resten av stokkene, med bandkniv og barkespade!