Viser arkivet for stikkord kjellerbua

Twenty-eight down, seven to go...

I vinterferien ble det tid til et par halve arbeidsdager i skogen. Det gjorde susen, gitt! Nå har vi barka 28 lange og korte stokker, og har bare (?) sju lange igjen.

Vi erfarte at det er MYE lettere å barke tømmeret når det er mildt i været. Barken slipper lettere da, og ikke minst slipper vi å hakke oss gjennom centimetere med snø og is før vi endelig når inn til barken!

Med oss i skogen var så klart Rutur-hunden, som viser seg å være en racer på å balansere på glatte, nybarka tømmerstokker. Jentene våre er også med, og i tillegg til å være bål-sjefer, leke-sjefer, grille-og-sette-fyr-på-marshmellows-sjefer, er de også to klatremus. Hjelpes meg. Du ser dem som to prikker inni, oppi grana!

Barking av erstatningsvirke

Det er en helt vanlig onsdag, tidlig i januar. Vi er i skogen. Like før jul har SB-skog høggi tømmer for oss. Både slip, plank og ikke minst erstatningsvirke til Kjellerbua. Sola titter frem over tretoppene. Skogen er stille, og stokkene har fått et lag med snø over seg. Vi har vært oppi her etter snøfallet og brøyta, slik at tømmerbilen kommer til for å laste og kjøre tømmeret ut av skogen.

Snuplassen ved denne teigen. Her har vi hvilebrakke også. Sverre og Rutur-hunden gjør seg klare for dagens økt.

Vi skal gå i gang med å barke tømmerstokkene som skal brukes som erstatningsvirke på Kjellerbua. Slik får tømmeret tørke noen måneder, før tømreren skal i gang med å telgje til stokkene slik at de passer inn som erstatning for det som er ødelagt på Kjellerbua.

Sverre er i full gang med å barke stokkene.

Verken Sverre eller jeg har gjort dette før. Vi har tatt med litt forskjellig barke-utstyr; to ulike barkespader, og en god, gammel bandkniv. Vi prøver oss frem litt, og vi finner raskt hvert vårt favorittredskap: Sverre bruker den gamle barkespaden vi hadde, og jeg bandkniven.

Med bandkniven får jeg godt tak mellom barken og treet, og drar kniven mot meg med lange og seige drag. Vi erfarer raskt at det er lurt å holde et jevnt lavt tempo, for dette arbeidet er temmelig slitsomt, i hvert fall for to amatører!

Etter en liten times arbeid, er vi varme, litt slitne i armer og rygg, og enige om at vi må ha litt “bensin”. Jeg går for å ordne i stand litt godsaker i “stua” vår:

Og så, etter en liten pause, enda mer barking, og huggal prat mens vi driver på, er første stokk ferdig barka:

Første stokken, ferdig barka, og klar til å bli rulla over på andre siden av vegen. Tungt, og realt arbeid.

Etter nok en times arbeid, går jeg over til “catering-businessen” igjen. Denne gangen er det egg fra hønene våre og bacon som står på menyen. Det smaker fortreffelig inne i brakka!

Når vi gir oss i ett-tida, har vi barka ferdig fire-fem stokker. Vi synes sjøl at dette har gått over all forventning, og ser lyst på fremdriften videre. Håper optimismen varer; vi skal barke om lag førti stokker, og vi har ikke starta på de lengste enda. Som denne, for eksempel:

Dette er yngstedatteren vår, balanserende på en stokk som skal bli takås (bærebjelke i taket) på Kjellerbua.

Til slutt viser jeg et bilde som du kan studerer litt nøye, om du vil. Ser du godt etter, ser du kanskje at det er ganske stor forskjell på hvor fort dette treet har vokst.

Sverre forteller at furua i denne teigen omtrent stoppa og vokse på slutten av 1990-tallet. Derfor gjødsla han skogen i 1999, og effekten sees tydelig på årringene på dette treet. Jeg starter en argumentasjonsrekke om saktevoksende tømmer, og hvor bra jeg har hørt at det er til vår bruk, men blir avbrutt av Sverre. Det er forskjell på skogsdrift før og nå. Og det er forskjell på trærne før og nå. Jeg skal ikke argumentere mer på det. Og jeg vet jo ikke så mye om det heller. Men gammalt tømmer er virkelig tettere enn det vi får i dag. Og således kjempe-kjempe-solid. Men erstatningsvirket vi barker nå holder nok det også, i massevis. Og nå trekker vi bare pusten, og gjør oss klare til å gå løs på resten av stokkene, med bandkniv og barkespade!

Tunet med og uten Kjellerbua

Her er et gammelt bilde av tunet på Sø-Disi. Bildet er tatt på midten av 1940-tallet, og fotografen er for oss ukjent. Men bildet er i albumer som hører til på gården.

Bygningene er (fra venstre) hovedhuset, Kjellerbua, Veslebua, Bua og Mariusen. “Mariusen” sto ferdig omtrent når dette bildet ble tatt, og er bryggerhus med drengestue, vedskåle og utedo. Gårdsdrengen som flyttet inn i splitter ny stue het Marius, derav navnet på bygningen.

Så får du se et nytt bilde av tunet på Sø-Disi, tatt i oktober 2013:

Bygningene er (fortsatt fra venstre) hovedhuset (med nytt tilbygg i 2009), teglsteinshus fra 1990-tallet, Veslebua, Bua og Mariusen.

Kjellerbua skal stå nesten der den sto opprinnelig, mellom hovedhuset og det nye teglsteinshuset. Etter at Kjellerbua ble solgt til Norsk Folkemuseum i 1947, ble det satt opp et skur over kjelleren der Kjellerbua hadde stått. Kjelleren under var fortsatt verdifull lagringsplass, slik den er den dag i dag. Vi lagrer både kålrot, gulrot og poteter der vinteren igjennom. Men kjelleren har blitt “modernisert”. Det var opprinnelig en tørrmurt kjeller (mer om det siden en gang), men er nå helstøpt. Når Sverres foreldre overtok gården, var skuret som var satt opp over kjelleren nokså falleferdig. Det ble derfor revet, og på 1990-tallet ble det lille huset murt opp, med teglstein fra fjøset på Ødegården på Skarnes, gården hvor Sverres far kom fra.

Selv om dette lille huset er forholdsvis nytt, har det allerede rukket å ha flere funksjoner. Sverres foreldre hadde høner der, og når vi gifta oss i 2002, var dette bryllups-suiten vår. Hønseholdet var da avviklet, må jeg skynde meg å tilføye! I dag har Sverre kontor i teglsteinshuset, og rotgrønnsakene våre holder seg fin-fint i kjelleren under ham, hele vinteren igjennom.

Sverre og kompanjongen, Rutur-hunden, på vei fra jobb…!

Kjellerbua

Under denne fanen vil jeg fortelle om prosessen med å tilbakeføre Kjellerbua fra Norsk Folkemuseum til Sø-Disi. Jeg oppdaterer når noe nytt skjer, men det kan være at det blir en del pusterom innimellom – ting tar jo tid. Etter hvert skal du få historien og ulike fortellinger om Kjellerbua, eller Mettestua som den også kalles, så langt tilbake som vi kjenner den og frem til den forlot Sø-Disi i 1947.

Dette bildet er fra arkivet til Norsk Folkemuseum, tatt mens Kjellerbua sto på Sø-Disi.

Kjellerbua, som den har blitt kalt på Sø-Disi, er ei gammal loftsbu som sto på Sø-Disi frem til 1947. Da kjørte en mann fra Norsk Folkemuseum forbi garden med toget. Han så bua, hoppa av toget på Skarnes stasjon, tok neste tog tilbake til Disenå stasjon, og oppsøkte gårdens eier. Han lurte på om Folkemuseet kunne få kjøpe bua, da denne var en sjeldenhet og et viktig kulturminne. Gårdens eier hadde så vidt starta å felle tømmer til reparasjoner på bua, som trengte oppussing. Bua ble ikke brukt til noe fornuftig på garden lenger. Det er ikke vanskelig å forstå bondens valg; å slippe masse arbeid og kostnader på ei bu som ikke lenger var i bruk, samtidig som bua ville bli tatt vare på hos Norsk Folkemuseum måtte være en vinn-vinn situasjon.

Noen år seinere dro bonden og kona til Folkemuseet for å besiktige Kjellerbua. Stor var nok overraskelsen da den ikke var gjenreist. Dessverre skulle bua aldri bli gjenreist på Folkemuseet. Bua skulle, sammen med andre bygninger, bli liggende på lager ute på Folkemuseets lagringstomt.

Nå gjør museet virkelig en innsats for at Kjellerbua skal bli gjenreist på Sø-Disi. Håndverkere og administrativt personale ved museet har jobbet med å finne alle delene til Kjellerbua, siden stabelen har blitt flyttet på i løpet av årene. De har prøvestablet bua, dokumentert prosessen og bygningens tilstand, og deler velvillig av sin store kunnskap med oss.

I slutten av oktober skal stabelen med Kjellerbua fraktes opp til gamle trakter igjen. Og som vi gleder oss!! Bli gjerne med oss i prosessen – jeg skriver om det her!